Annonse

 

REDAKSJONELT

pest-ANTIBIOTIKA / resistens-POSTEN



LederIllustrasjonPå 60-tallet var det god stemning. Garantert.

Da tenker jeg ikke på Flower-power og LSD-rus, men snarere gledesrusen over en så godt som innkassert seier over bakteriene. Nye antimikrobielle midler så dagens lys hver uke, det ene mer fantastisk enn det foregående. Legemiddelprodusentene gliste fra øre til øre, og legene skålte i sjampanje mens de foreskrev antibiotika med venstrehånden. På dødelighetsstatistikken måtte mikrobene se seg forbigått av hjertesykdommer og kreft, og sågar traumer på et tidspunkt.

Så pass god stemning rådet, at Den Norske Legeforening i 1967 avviklet den tids grenspesialitet for infeksjonssykdommer, «Epidemiske sykdommer». Det fantes ingen fremtid for fagfeltet. Garantert!

Spoler vi litt nærmere vår egen tid har pipen fått en annen lyd; i retning av basun med tunge paukeslag som bakteppe. «Antibiotika virker ikke» og «Dødeligere enn kreft» preger mikrobenes omtale i media. Legemiddelprodusentene har fått en mer parkinsonistisk ansiktmimikk og legene sliter med bakrus.

Hva skjedde?

Det viser seg at Fleming i 1928 snublet over et våpenarsenal fra en krig som allerede har pågått i millioner av år. Mottrekkene til våre nyervervete våpen har dessverre eksistert tilsvarende lenge, og lar seg lett selektere fram ved bruk av antibiotika. De siste tiårene har vi med andre ord saget jevnt og trutt på grenen vi kollektivt sitter på. Hver gang det knaker i grenen finner vi fram en kraftigere sag.

Dette er nok en utfordring som er unik for antibiotika. Det er lite trolig at Nexium-produsentene engster på seg magesår i frykt for at legemiddelet ikke vil være virksomt for neste generasjon. Eller at kardiologene uroer seg for at forskrivningspraksisen av statiner ikke er bærekraftig. 

Så hva er veien videre?

Skal vi kaste hansken eller kaste kortene? Kaste sagen?

Eller finnes det en gylden middelvei?

Veien blir i hvert fall long and winding. Forskrivning av antibiotika med venstrehånden i sjampanje-rus kan selv kardiologer gjøre. Men å velge virksom antibiotika i resistensens tidsalder, der man både ivaretar dagens pasient og behovene til framtidens generasjon; det er en krevende balanseøvelse.

Så er det behov for infeksjonsmedisinere og mikrobiologer i fremtiden? Garantert!

Men slaget må kjempes med samlet tropp og med en bærekraftig nasjonal og internasjonal antibiotikapolitikk. For som de sier på Bygdøy: «Vi er alle i samme yacht».

Oddvar Oppegaard

Venstrehendt redaktør med sjampanje (b)rus.