Page 34 - pesta2014_2

-pest-POSTEN Side 34

Fengende

rytmer

Av Bård Kittang

Hva om John Coltrane, kanskje den mest innflytelsesrike av alle jazzsaksofonister, hadde vært født
et halvt hundreår seinere?
Eller for den saks skyld; om behandlingsrevolusjonen innen virushepatologien hadde kommet noen
mannsaldre tidligere?
Ville han da kunne lagt atskillige år til sin livslengde, til begeistring for de fleste jazzentusiaster?
John Coltrane ble født i 1926 i Hamlet, North Carolina. Han var sønn av en mangfoldig og musik-
kelskende skredder, som tidlig introduserte musikken i livet hans. Som 13-åring plukket han opp
saksofonen, og i 1949 skjøt karrieren hans fart i storbandet til trompetlegenden Dizzy Gillespie. I
1954 ble han tatt under vingene til hertugen selv, Duke Ellington, men fikk raskt sparken på grunn
av sin intense omgang med alkohol og heroin.
Det gikk imidlertid ikke lang tid før en annen av jazzens giganter, Miles Davis, tilbød ham jobben
som tenorsaksofonist i sin første kvintett, som blant mye annet stod bak den mest kjente av alle jaz-
zinnspillinger - Kind Of Blue.
Davis, som selv ikke var mors beste barn, taklet heller ikke Coltranes halseløse alkohol- og narko-
tikamisbruk, og avsluttet samarbeidet. Coltrane dannet så sitt eget band, The John Coltrane Quartet,
som fra 1959 til 1965 sto bak flere innspillinger som har tatt plass i jazzkanonen:
Giant Steps (1959), My Favorite Things (1960), spirituelle A Love Supreme (1964) og Ascension
(1965).
I motsetning til forholdene på dagens jazzscene, der brorparten av utøverne stort sett lesker seg på
Farris og Imsdal, levde de fleste jazzmusikere i etterkrigstiden og fremover et hardt og promiskuøst
liv.

John Coltrane var intet unntak; han spilte med alt og alle, drakk som en svamp og delte nok både
seng og sprøyter med flere enn gjennomsnittet. Han døde av hepatocellulært karsinom i 1967, kun 40
år gammel. Bakenforliggende årsaker var sannsynligvis langvarig alkoholmisbruk og kronisk HBV
(og kanskje også HCV) -infeksjon.
Til tross for sitt korte liv rakk han likevel å sette dype spor.

Hans karriere, komposisjoner og umiskjennelige muskuløse tone har hatt innvirkning på populær-
industrien, blant annet i filmene ”Malcolm X”, og ”Jerry McGuire” , samt TV-seriene ”The Cosby
Show” og ”NYPD Blue”.

Men viktigst: Som kanskje ingen annen i jazzhistorien er hans teknikk, tone, harmonier, frasering og
uttrykk smitteførende på stadig nye generasjoner av musikere.