Page 34 - pest-POSTEN nr 2&3, 2003

-pest-POSTEN Side 34

Ne sutor ultra crepidam

Bokhøsten 2002 var mangslungen, og en av bøkene vi åpnet med
den største interesse var ”Epidemier - en natur og kulturhistorie”
forfattet av antropolog og psykolog Jan Brøgger sr (1). Hva kunne
Brøgger avsløre av nye historiske godbiter? I forordet leste vi
takksigelser til bl.a. Kåre Willoch og en lang rekke medisinske
kapasiteter i inn - og utland.
Vi valgte å starte med tuberkulose, og ble kanskje litt overrasket
over at Brøgger betegner sykdommen ”den hvite pest”. Vi leser
med interessert godvilje videre, men sperrer snart øynene opp
når avsnittet ”Tuberkulose og romantikk” innledes med følgende:
”Tre store britiske diktere: Lord Byron (1788-1824), Percy
Bysshe Shelley (1782-1822) og John Keats (1795-1821) ble
alle ofre for den snikende pesten”. Byron

Jaså ble de det? Selvsagt kjenner vi til at John Keats døde av
tuberkulose i Roma etter sannsynligvis å ha bli smittet av broren
Tom, som døde da brødrene bodde sammen på Hampsted i London
(2). Men Shelley og Byron, de to andre av de ”tre unge døde”, ble
de ofre for Brøggers snikende hvite pest?
Ingen av dem døde i alle fall av tuberkulose. Riktignok døde
Byron antakelig av en infeksjonssykdom, og både pneumoni,
giktfeber og malaria har vært nevnt (3,4), men det er også hevdet
at legemishandling med årelating og blodigler bidro til døden (4).
Nordahl Grieg nevner i sin bok om de ”tre unge døde” at Shelley
kan ha hatt tuberkulose i (5), mens André Maurois skriver intet i
sin biografi om hans lungesykdom (6). Og livet tok slutt da Shelley
ble offer for storm og uvær under seiltur med ”Ariel” på
vestkysten av Italia (6).
Shelley
Ja – ja. Litt unøyaktigheter må man kanskje godta når en psykolog/
antropolog gjester vårt fag. Fortsatt med godviljen i behold, slår
vi opp på den andre viktige mykobakteriesykdommen, lepra. Der
forteller forfatteren om sitt første møte med en leprapasient hvor
han ærlig avslører hvor umodent og merkelig en norsk
antropolog/psykolog kan oppføre seg når han kommer utenfor
den trygge norske andedam. Og så avslutter han avsnittet med
belærende å opplyse at lepra er en av de minst smittsomme
sykdommer vi har. Tja. Noen former for lepra er lite smittsomme,
fordi pasientene knapt har noen basiller å dele med andre. Men
ubehandlede lepromatøse pasienter sprer om seg med milliarder
av basiller, og det fører til at de fleste som arbeider med
leprapasienter eller bor sammen med ubehandlede pasienter, blir
smittet (7 ). Heldigvis er det svært få av dem som smittes, som
utvikler sykdom , og i så måte er forholdene som ved tuberkulose.
Keats