Page 75 - pesta2025suppl3
P. 75
Side 75 -pest-POSTEN
Jonsoknatt (fra Tyrielden 1945) Junikveld (fra Dagene 1958)
Rart er det å leva Vi sitter i slørblå junikveld
ei jonsoknatt. – og svaler oss ute på trammen.
Rart er det å se Og alt vi ser på har dobbelt liv,
sankthans-blomma blømme fordi vi sanser det sammen.
rundt sisselrot-steinen Se - skogsjøen ligger og skinner rødt
opp-med gangstigen. av sunkne solefalls-riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv
Rart er det å se er skriket som lommen skriker.
bjørkelauvet vrenge seg
i sønnavinden. Og heggen ved grinda brenner så stilt
Det skinner som dalere av sølv av nykveikte blomsterkvaster.
på himmelens blå duk. Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,
- det er som om noe haster…
Rart er det å høre deg puste, kjære, Å, flytt deg nærmere inn til meg
du som inatt står brur. – her på kjøkkentrammen!
Du som inatt står brur Den er så svinnende kort den stund
under sommarhimmelens kjerkehvelving vi mennesker er sammen.
ved jonsoknattas sølvalter.
Sommernattens lys (fra Isfuglen 1970)
Rart er det å høre
hjerte sjonge i brøstet Sommernattens lys- søvnløst tynt som
myggevinger.
som kopparbrâset bjøllle.
Himmelen falmet blå.
De klareste stjernene
Norge! syner seg så vidt
Å, hellige land – i timen etter midnatt.
alt har jeg elsket. Karlsvognen:
Et harehopp
Kvite netter (fra Tyrielden 1945) i drevsnø på myrene.
Kvite netter med strandsnipeskrik Over høgdene i vest
langs skogstille strender, flimrer et skjær av
stryker som milde elskovshender sunken dag, fiolett
mot jordens jomfrulender. som angst: Tynne lysfingrer
griper hysterisk
i kanten av himmelen.
Kvite netter med duft av linnèa Holder taket
langs drømmerens stier, såvidt-
ånder i lauvkledte midtsommerlier holder dufter av lys og liv
som brursukk når prestehand vier. stumt skrikende
over en svimlende avgrunn i meg.
Kvite netter med fullmåneglans
i susende kroner, På etternatta
når siste fuglelåten dør hen
når oss som døvende dvergmålstoner og stillheten og lyset går i ett
frå sommerens evige lengselssoner. i stirrende fjernblått, da er det som
du står bakom regnbuehimmelen i et øye
vidt oppsperret i redsel
mot syner uten ord
på Jordens språk.
